IMG_4487.jpg

morgenlys. og bløtt regn på taket.

den trommende lyden beroliger sinnet, skyller tankene vekk, hjelper meg tilbake til øyeblikket.

de siste dagene har jeg viklet meg inn i tanketrådene. jeg har hatt en følelse av å ha det travelt, at det var noe jeg skulle rekke, at det var noe jeg skulle oppnå (eller burde ha oppnåd for lengst). jeg har følt at det var en feil et eller annet sted, en feil med meg, og at det var min oppgave å fikse den, så fort som mulig. jeg har følt meg anspent. stressa. hele tiden på vei ut i fremtiden, opptatt av hvordan livet mitt burde se ut og hvordan jeg kan komme meg dit.

men nå er det noe som letter. det stille regnet får noe til å løsne i meg og henter meg hjem. Jeg trekker pusten dypere og kjenner at det blir mer plass inne i meg. sansene åpner seg. jeg merker dynas tyngde over meg, madrassens mykhet mot kroppen, det sovende barnets varme arm mot min, det milde morgenlyset som finner veien inn i rommet. jeg åpner meg igjen, sakte. Slapper mer og mer av. gir slipp på den intense tankevirksomheten og flytter oppmerksomheten ned i kroppen. fyller meg selv med luft – og slipper.  Oog langsomt løsner flokene, jeg blir litt mer rolig for hvert åndedrag. husker at det ikke er noe jeg skal løse eller fikse eller regne ut eller få til å skje; at det eneste jeg trenger å gjøre er å hengi meg til det som er, fra øyeblikk til øyeblikk.

jeg går ut i kjøkkenet. vasker opp koppene fra i går. merker det varme vannet mot hendene, merker det kalde gulvet mot føttene. kikker ut igjennom regndråpene på vinduet og ser at de første lyserøde blomstene på kirsebærtreet har sprunget ut. kjenner en ubeskrivelig glede sprenge seg vei fra brystkassa og ut i hele kroppen.

”jo mer man på den måde nyder væren, jo mere svarer væren igjen med at flyde ind i det, man gør” leser jeg senere på dagen, i Margit Madhurima Rigtrups bok Det Intelligente Hjerte. jeg tegner en ring rundt setningen med blyant. jeg vil huske den. jeg kjenner at den er sann. 

 
 
IMG_6135.jpg

det skjer innimellom, alltid ut av det blå; et streif av noe guddommelig, midt i det aller mest hverdagslige. da husker jeg at livet ikke skjer et annet sted eller på et annet tidspunkt. det er tilstede med sin fulle kraft, her & nå, på en helt alminnelig dag, i et helt alminnelig kjøkken

 

VINTER

 
 
 

og plutselig åpner det seg en stillhet. en langstrakt ro som kroppen, helt uten forvarsel, faller inn i og blir en del av. og da ser jeg verden. da ser jeg hvordan alt er gjennomstrømmet av lys. da kjenner jeg mitt eget hjerte banke i takt med alt som lever. 

 

terracotta

 

jeg kan ikke få nok, vil sluke alt, holde det fast, ta alt helt inn over meg, sikre meg at det lagrer seg et sted dypt inne i meg og aldri blir borte.

den rødbrune jorda. fuglesangen. blomstenes syrliggule og lyserosa kronblader, fjellets rundhet, furutrærnes rankhet. stiene som snor seg gjennom landskapet. og havet der fremme. 

cecilias hus. de vevede teppene og putene, den marokkanske håndvasken, speilene, hyllene fulle av bøker om ayurveda, japansk kokekunst, middelhavshager og fotografi. jeg blar i dem om kvelden, når barnet sover, og finner setninger som åpner nye rom i meg, deler av meg selv jeg hadde glemt, ukjente byer som kaller på meg, bilder som får meg til å huske hvordan jeg vil fotografere. 

den særlige tilstanden som oppstår når klokka ikke betyr noe og dagen får folde seg ut i sitt eget tempo. vi skal ingenting, og rekker alt. og allikevel oppstår det mønstre. hver morgen: vannmelon, egg, avocado og hvitt brød. hver kveld: sort te med melk og honning. menneskets trang til å skape ritualer, gjentagelse, noe velkjent midt i alt det fremmede. 

strendene er fulle av runde, hvite steiner. bølgene skyller opp over steinene, og hver gang vannet trekker seg tilbake ruller steinene mot hverandre og skaper en knitrende lyd. det er som en slags rislen, bare høyere, mer metallisk. som om noe krakelerer. det får noe i meg til å gå i oppløsning, som om alt det i meg som har størknet sprekker opp og glir vekk, skylles ut i havet, i takt med bølgene. 

vi kjører helt ut til kanten av landskapet, parkerer ved et fyrtårn og ser landet forsvinne i vannet. innbiller meg at jeg kan se så langt at jeg kan se jorda bue. husker plutselig at vi bor på en planet. 

å reise er å løfte blikket. å få øye på at verden kan ses fra tusen vinkler.

i vinduskarmen ligger en hvit konkylie.

barnet løfter den mot øret og lytter etter havet.

 

etter regnet

 

det hender en gang i mellom, rett etter at det har regna, at  lyset faller på en sånn måte at alt begynner å skinne; at milliarder av dråper fanger lyset fra sola og kaster det tilbake på verden, og på deg, der du står i vinduet og ser ut på den hagen du alltid ser ut på, men som du akkurat nå, i akkurat dette lyset, ser for første gang

 

vinter

 

det eneste som egentlig betyr noe for meg er å være tilstede. å være oppmerksom på det boblende, sitrende livet som til enhver tid gjennomstrømmer alt. jeg vil ikke bli noe. vil ikke oppnå noe eller utrette noe. jeg vil bare være her. være så stille at jeg kan høre alle tings hjerte banke. 

 

I JUST WANT TO SIT HERE FOR A WHILE

 

I give up.

I give up.

I give up.

All this trying to become something, someone.

All this trying to control my life and push it in a certain direction.

All this wanting to find solutions and answers and plans that I can stick to.

All this being productive and effective and wanting to figure everything out.

It feels like I am hitting my head against a wall that never breaks. It is exhausting.

I just can’t do it anymore.

So, I give up.

I give up being someone.

I give up achieving something.

I give up my ideas about myself.

I give up my ideas about the world.

For now.

And I let myself slip beneath my thoughts, into the silence. I just want to sit here for a while, doing nothing. Just listening. Just watching life unfold.

“Stop weaving, and watch how the pattern improves”, says Rumi. This is my prayer for today.

May I surrender to the sweet fragrance of the lilacs.

May I surrender to the quiet humming of the washing machine.

May I surrender to the openness of the sky and to every single leaf on the old apple tree.

No trying today.

No fighting, no rushing, no forcing, no defining, no selling, no worrying, no pushing.

I do not know anything.

I do not need any answers.

I just want to sit here for a while.

Let everything be itself.

And see what happens.

 

et minne

 

tidlig morgen, på vei til butikken for å handle inn til frokost.

jeg går nedover den gata jeg har gått nedover så mange ganger før, krysser veien ved metrostasjonen, der hvor jeg alltid pleier å krysse, og med ett er det som om solen sprenger seg vei igjennom skylaget og får alle ting til å lyse. bortsett fra at det ikke er noen sol. det er ingen sol, alt er grått, men allikevel er det som om alt er opplyst. som om alt skinner med en intensitet og en glød jeg ikke har opplevd før.

alle lyder virker med ett skarpere, klarere. alle farger virker mer strålende, slående. menneskenes stemmer og bilenes larm flettes inn i hverandre og bølger i mot meg som sangen fra et veldig kor.

noe har revnet. noe har glidd til side, som ved en feil, og avslørt en lysende verden.

så lukker det seg igjen. en glidelås trekkes opp, og byen er like grå som den pleier å være.

jeg står på fortauet
som om ingenting har skjedd
men alt har skjedd

jeg har sett det usynlige

 

om å skrive I

teksten beveger seg alltid fra kaos til kosmos. når jeg begynner å skrive, aner jeg ikke hva jeg vil skrive om. jeg er fyllt opp av tanker, og føler ikke at jeg ser noe som helst klart. det er bare en masse ord som vil ut. men etterhvert som jeg skriver, begynner visse mønstre å vise seg. og jeg kan se at temaene og avsnittene passer sammen. å skrive er å veve. å ta en masse usammenhengende tanker og veve dem sammen til et sammenhengende bilde. jeg elsker det øyeblikket hvor alt snur. det sekundet hvor man plutselig får en følelse av at det nok skal gå – at det FINNES en sammenheg, et mønster. det er den samme bevegelsen hver gang. Fra kaos og tvil (er det overhodet noe substans i dette, og er det mulig å veve disse løse bruddstykkene sammen til en tekst) til den håpefulle følelsen som oppstår når man ser at det ER NOE DER, til det harde arbeidet som gjenstår da (redigeringsfasen – håndverket – the hard work), ny tvil (what the fuck was I thinking, det kommer aldri til å henge sammen), forløsningen når man når man allikevel når i mål, og ser at man har skapt et helt bilde, en ferdig tekst. og til slutt – antiklimakset – følelsen av at man heller ikke denne gangen fikk sagt akkurat det man gjerne ville si, det var så mye man utelot, så mye man ikke klarte å integrere, så mange ideer som oppstod underveis, og man må derfor straks i gang med en ny tekst.

Following the wild woman

 

The only thing I know is that everything is changing, always. Everything is shifting and moving and transforming and constantly becoming something new. My perception of the world – and my own self-image – is not what it used to be. Reality is different now. I am different. And yet, I am still me.

The frustration I used to feel; the claustrophobic feeling of not knowing what to do with my life, of feeling stuck without being able to move, has faded. It is almost strange to think about how strong that feeling once was. Somehow I have managed to push through it. I’m on the other side of the river now, resting on the riverbank. Pondering what my next step will be.  

I have by no means found absolute answers to who I am or what the purpose of all this strangeness is. But I have opened a few doors within myself. I am feeling so much bigger than before, so much wider and taller and rounder and wilder and deeper. I am reconnecting with my body. I am reuniting with my laughter and my sense of playfulness. I am allowing myself to write, to communicate, to connect – because that is what I love to do. The old armour is full of cracks, and my heart is pouring out.

I am a mother now. Carrying a child in my belly for almost nine months, giving birth to my daughter in the middle of a moonlit night and slowly learning what it means to be her mamma, has given me a new sense of power. The mother who is related to all mothers is moving in my bones. She is drawn towards the sacred; towards nature; towards rituals and rhythms and symbols. She is drawn towards singing and dancing and healing and cooking and planting seeds and working with her hands and telling stories that hold the world together. She is a weaver of words, a creator of life – and she is pushing me towards my dreams.

Yesterday, I read a quote from a woman who had recently started her own business as a healer. She described how she had always had a very rich and colorful inner life – but on the outside, her life didn’t quite reflect it. Until she decided to create her own company and share her gifts with the world - then her inside and her outside finally aligned. 

I was touched by this story, it felt like it was carrying a message for me. After dreaming and learning and growing for such a long time – it is time to focus on the outside. It is time to share my thoughts with others. I used to be so scared of what people would think of me, afraid of being labeled as naive, unprofessional, detached from reality, too dreamy, too much. But I am realizing that there is nothing to be afraid of. Some people will be put off by what I am writing, by who I am, but it’s okay. There will be others. Only by sharing what I’ve got will I be able to find my tribe - the people who resonate with me.

A few mountains have been climbed, a few answered has been found. But still, there are so many questions. How to juggle motherhood and the creative life? How to make money? How to build the home that I am longing for, the house with the small garden and the big wooden table, where our children will grow up? How to move closer to nature, and closer to a creative community?

How, exactly, am I supposed to build this bridge between the inside and the outside?

”Be patient toward all that is unsolved in your heart and try to love the questions themselves, like locked rooms and like books that are now written in a very foreign tongue”, says Rilke. ”Do not now seek the answers, which cannot be given you because you would not be able to live them. And the point is, to live everything. Live the questions now. Perhaps you will then gradually, without noticing it, live along some distant day into the answer.”

I will do my best to follow this advice. I will walk patiently, with anticipation. I will follow the wild woman, curious to see where she is taking me.

And the only thing I know is that everything will keep changing, always. Everything will be shifting and moving and transforming and constantly becoming something new. I will change. And yet, I will still be me.