BUILDING TOWERS – on finding your work and getting it done

My work used to be very messy and unorganized. I was writing a lot and taking a lot of pictures, but I didn’t really know what to do with it all. I had a lot of different blogs, notebooks and folders for my work, and I came up with thousands of new ideas every week. But I rarely finished anything.

I would always change my mind about things. I would make a poetry blog in Norwegian, only to leave it behind and create a blog in English the week after. I would create a project about courage and even start interviewing people about it, only to forget about the whole thing and start writing an article about the benefits of journaling instead. As I said: it was a mess.

From chaos to insight

At some point I started to feel very frustrated about all this unfinished business. It felt like I was building foundations everywhere, but no towers. And when people asked me what I was doing, I had no idea what to answer. I felt unorganized, powerless and vague.

Eager to change things, I started reading about the nature of creativity, and pretty soon I made some important discoveries. I became aware of the fact that the creative process has four stages – getting an idea and doing the research, producing the actual work, editing and polishing and then publishing your stuff and showing it to the world.  And I realized that I was never going full circle! I was great at getting ideas and producing text and images, but I sucked at editing and sharing. As soon as I felt stuck or fed up, I would simply abandon my work.

This was such a revelation to me.  Suddenly I could see what my problem was, but in order to actually solve it, I had to dig a little deeper. I went into a period of reading and journal writing, trying to get to the core of the problem. I really wanted to know what was keeping me from finishing work.

The good old fear

One of the first things I discovered was that my tendency towards not finishing things was related to my fear of being a failure. Producing work without showing it to anyone felt safe, as long as I didn’t publish anything, no one could criticize or dislike my work.

Discovering this was quite uncomfortable. I had created an image of myself as a strong and independent person, and suddenly I had to face my vulnerability and lack of self-confidence. It hurt. But it was also the beginning of some major changes. I started observing my own self-talk, and slowly became better at discarding the little voice that was telling me that my work didn’t have any value. A book that helped me a lot was Stephen Pressfield’s “Turning Pro”. I recommend it to anyone who’s eager to bypass fear and get to work

Refuse to choose

The next thing I discovered was that I was really bad at making decisions. I wanted to find that one project where I could use all my ideas at the same time, and whenever I started working on something specific I was frustrated about the things I had to leave out. If I was writing a blog post, I wanted to make a movie. If I was planning an exhibition, I felt an urge to write poetry. And if I was taking someone’s portrait, I was inspired to make an interview with the person instead. I always felt like I was doing the wrong work.

Reading the book “Refuse to Choose” by Barbara Sher helped me realize that I am a person with a lot of different passions and interests, and that this is a gift if administrated properly. Sher uses the term Scanners to describe people who get their energy from jumping from subject to subject, learning new things all the time and finding connections between different fields. And she explains how scanners can be very creative and get a lot of things done, if only they stop trying to do everything at once. This book was a huge inspiration to me. It made me realize that I don’t have to choose one thing to do for the rest of my life. I can have it all, as long as I commit to one thing (or at least not too many things) at the time.

A tool for making choices

Recognizing the importance of making choices was crucial, but the realization itself didn’t make it easier to decide which project to embark on. So after finishing Refuse to Choose, I started asking myself some pretty fundamental questions. What is motivating me? What is inspiring me? What do I actually want to do?

After a lot of contemplation and journal writing, again, I made a list of the needs I want my work to fulfill.

1)   I want to explore my inner world and express my findings through images and words (artistic work).

2)   I want to explore the world of others: to find out what they know and how they are seeing things (journalistic work).

3)   I want to share my explorations and my discoveries with others (blogging/teaching/public speaking).

4)   I want to use both my mother tongue (to express my deepest thoughts) and the English language (to communicate with people from different parts of the world).

5)   I want to find the balance between working alone and working with others, both are important to my work.

The list is now hanging on my wall, and it has become an important tool for me. It's difficult to put the five points into one project. But by using the list to navigate, I can choose to work on a range of different projects that, when combined, will fulfill all my needs.

I'm sure the list will change and grow as I change and grow, so I am planning to update it in January each year.

My current work

In 2015 I have chosen to focus on three creative projects.

The first one is Luftlommer – a digital letter exchange between Rebecca Jafari and me. This project allows me to express my inner world + collaborating + using my mother tongue.

The second one is to finish the project Everything Counts. For years I have been exploring the art of being present through images and words, and now it’s time to turn this work into an exhibition and a printed publication. This project allows me to express my inner world through artistic work + work alone.

The third project is this journal. From now on I will be writing in English, and I will be exploring topics like the creative process, journal writing, simplicity, gift economy and so on. Hopefully this will turn into a place where I can share both my own thoughts and the ideas of other people – and connect with like-minded souls from different corners of the world.

Finding the right work and getting it done is a work in progress, and I still have a lot of learning to do. But at least I have made some discoveries that make things easier. My work no longer feels like a mess. It is constantly growing and changing, yes, but it is not out of control. It feels like I am finally in charge of it. As French philosopher Alain de Botton puts it: “Work begins when the fear of doing nothing at all finally trumps the terror of doing it badly.”

I am curious to hear what you guys are doing in order to overcome fear, making choices and getting your life’s work done. If you have any thoughts, feel free to share!

om å stritte i alle retninger

jeg har brukt mange år av livet på å prøve å stykke sammen en historie om meg selv som gir mening; en sammenhengende fortelling om hvem jeg er og hva jeg driver med som andre kan forstå og forholde seg til; som jeg selv kan forstå og forholde meg til. men hver gang jeg finner en kasse som jeg synes jeg passer inn i, er det deler av meg som kjemper seg løs og løper en annen vei.

det er som om jeg prøver å sy sammen et slags kostyme som jeg kan stappe meg selv ned i. men drakten er for liten, så det er hele tiden noe ved meg som buler ut. og så bruker jeg en masse tid på å prøve å dytte den besværlige delen av meg ned i drakten igjen, så ingen skal få øye på at jeg stritter i alle retninger. hvilket selvfølgelig medvirker at kostymet sprekker på et helt nytt sted, og enda et av mine ukategoriserbare trekk tyter ut. og sånn fortsetter det. jeg blir aldri den helhetlige, tydelige, sammenhengende historien som jeg prøver å fortelle.

før i tiden så jeg det som en stor feil ved meg at jeg ikke var i stand til å velge, og lengtet etter å finne én ting jeg kunne dedikere meg til resten av livet. nå vet jeg at jeg trives best i mellomrommene. og at jeg ikke kan gi avkall på friheten til å fly fra sted til sted.

David Shields forklarer det bedre:

"I want the contingency of life, the unpredictability, the unknownability, the mysteriousness, and these are best captured when the work can bend at will to what it needs: fiction, fantasy, memoir, meditation, confession, reportage. Why do I so strenuously resist generic boundaries? Because when I’m constrained within a form, my mind shuts down, goes on a sit-down strike, saying, This is boring, so I refuse to try very hard. I find it very nearly impossible to read a contemporary novel that presents itself unself-consciously as a novel, since it’s not clear to me how such a book could convey what it feels like to be alive right now. Instead, it must constantly be shifting shape, redefining itself, staying open for business way past closing time. “Don’t mess with Mr. In-Between,”my father would often advise me, but it seems to me that Mr. In-Between is precisely where we all live now“ (sitat fra Reality Hunger).

 

notater om arbeidet

  • jeg er interessert i det som langsomt kommer til syne; som vokser frem over tid.
  • jeg leter etter balansen mellom det vakre og det stygge, det sterke og det skrøpelige, det lyse og det mørke, det konkrete og det abstrakte; noe som bærer både det forgjengelige og det evige i seg.
  • jeg tror på det som ligger bortenfor kategoriene.
  • jeg tiltrekkes av fragmenter; det uferdige; det åpne; det som ikke har en begynnelse, en midtdel og en slutt, men strekker seg ut i alle retninger.
  • jeg mistenker at det jeg vil si ikke finnes i teksten, men i mellomrommet mellom tekstene. at jeg ved å skrive en stor mengde tekster, og undersøke sammenhengene mellom dem, kan få øye på det jeg prøver å si.
  • jeg ser arbeidet som et biprodukt av livet. i takt med at jeg blir mer ærlig, blir arbeidet mer ærlig, i takt med at jeg blir mer modig, blir arbeidet mer modig. teksten og bildet er spor jeg legger igjen mens jeg går. de røper hva jeg ser; hvor jeg befinner meg.
 

it would take me forever to tell you

““As it is, we are merely bolting our lives—gulping down undigested experiences as fast as we can stuff them in—because awareness of our own existence is so superficial and so narrow that nothing seems to us more boring than simple being. If I ask you what you did, saw, heard, smelled, touched and tasted yesterday, I am likely to get nothing more than the thin, sketchy outline of the few things that you noticed, and of those only what you thought worth remembering. Is it surprising that an existence so experienced seems so empty and bare that its hunger for an infinite future is insatiable? But suppose you could answer, “It would take me forever to tell you, and I am much too interested in what’s happening now.” How is it possible that a being with such sensitive jewels as the eyes, such enchanted musical instruments as the ears, and such a fabulous arabesque of nerves as the brain can experience itself as anything less than a god? And, when you consider that this incalculably subtle organism is inseparable from the still more marvelous patterns of its environment—from the minutest electrical designs to the whole company of the galaxies—how is it conceivable that this incarnation of all eternity can be bored with being?”
— Alan Watts, The Book: On the Taboo Against Knowing Who You Are
 

barnet og kirsebærtrærne

IMG_5794.jpg

Den dagen barnet kommer til verden springer allting ut. Tidlig om morgenen kommer barnet, og den dagen åpner allting seg; knoppene brister, grenene eksploderer i grønt; alt kvitrer og knitrer og sprenges åpent og sildrer og strekker seg mot en himmel som strekker seg ut i det uendelige, som et stille blått hav.

Barnet kommer, og allting springer ut. Barnet og kirsebærtrærne. Barnet og magnoliatrærne. Barnet og bjørketrærne. Vi triller igjennom byen, og hver gang jeg ser et blomstrende tre åpner allting seg i meg. Jeg lepjer trærne i meg, slik barnet lepjer melken i seg; ivrig, grådig, som om hver slurk kunne være den siste, som om hvert tre kunne være det siste, på samme tid lykkelig og redd for at det hele skal ta slutt.

Jeg klipper håret igjen, helt kort, fordi det er en ny begynnelse, fordi jeg vil merke alt så tett på som mulig; vinden mot hodebunnen, solens grep om huden; alt åpner seg og jeg suger det til meg; barnet er her og alt brister og strekker seg og utvides og svulmer opp og synger om alt det som er på vei.

Alt er nytt. Og alt er ved det gamle. Jeg går igjennom byen, enda et forår, men denne gangen er det meg og barnet. Meg og trærne og barnet; det melkehvite barnet med kirsebærblomstfargede kinn; med hav- og himmelblå øyne; med bittesmå fingre som griper ut etter mine, igjen og igjen, mens verden åpner seg.

 

hvis jeg skulle huske én ting

045.jpg

spill ikke tiden, bruk den! ta fatt i øyeblikket lev det, ta fatt i det ukjente, lev det, ta fatt i livet, eller i det minste: la det ta fatt i deg. alt er en strøm. alt driver avgårde, utvider seg, oppgaven din er å drive med. det finnes noe i deg som vet akkurat hvor du skal.

spill ikke tiden, vær tiden! vær alt det som utfolder seg, vær havet og stormen, vær rytmen, jorden du trår på, alt på en gang.

se! alt det du ser kan du røre ved. alt det du rører ved kan du beskrive. alt det du beskriver blir en del av deg. skriv det hele og du er det hele. slik går tiden sin gang.

atomer og molekyler og celler. alt det som vibrerer i deg, bær det med stolthet. bær det, og la det bære deg. lev det og la det leve deg. alt det du tror på finnes. alt det som finnes, finnes her, i deg.

 

om å utvide seg

tumblr_mc9gwccjFf1rjxvt8o1_1280.jpg

Mennesket er en bevegelig størrelse.

Jeg tenker på hvordan vi hele tiden utsettes for impulser som former oss, hendelser som får oss til å utvide oss. Alt det vi opplever legger seg i oss som små stykker virkelighet, integreres i kroppene våre – og blir en del av hvem vi er.

Jeg er et lappeteppe.

Jeg er en samling inntrykk, et løst forbundet nettverk av alt jeg har sett, alt jeg har hørt, alt jeg har lest, fryktet, håpet på, oppdaget og opplevd. Ethvert møte og ethvert øyeblikk er en mulighet for å ekspandere. En mulighet for å la seg berøre og bevege. Det finnes ikke noe ferdig definert og utviklet jeg,  jeg åpner meg ustanselig for det som skjer omkring meg og opptar det som gir meg næring. På den måten blir jeg til mens jeg går. Jeg er hele tiden i bevegelse, på vei mot et større meg.

En gang møtte jeg en fransk kvinne på en strand. Hver kveld så jeg henne gå tur langs vannet, og hver kveld beundret jeg holdningen hennes, elegansen hennes, verdigheten hennes. En dag, da jeg selv gikk langs stranden, besluttet jeg meg for å imitere henne, bare for moro skyld, men med det samme jeg rettet opp ryggen, lot skuldrene falle tilbake og hevet blikket, kjente jeg at noe skjedde. Det gikk opp for meg at dette, som var hennes måte å gå på, like gjerne kunne være min måte å gå på. Jeg kunne bære kroppen min med den samme verdigheten og den samme elegansen som henne. Det glemte jeg aldri. Møtet med denne fremmede kvinnen endret noe i meg.

Alt jeg eier har jeg stjålet, lånt eller fått; ingenting er mitt alene.

Fra foreldrene mine fikk jeg kjærligheten til språket. Jeg leste Kabalmysteriet, og begynte å samle på jokere. Fjellet lærte meg å gå langt. I Jan Kjærstads bøker oppdaget jeg whisky, Duke Ellington og persiske tepper. Helene Cixous lærte meg at jeg kan bruke ordene på min egen måte, mer flytende. Min mor ga meg Matisse og grønne fingre, min far ga meg jazz og gresk mytologi. Døden ga meg mot. Sykdom ga meg tålmodighet. Fotball ga meg overblikk. I New York fant jeg Kandinsky, i Jerusalem oppdaget jeg mynte og koriander, i Oslo kom Pessoa til meg, havet fant jeg i København.

Sånn kunne jeg fortsette i det uendelige. Alt jeg er, har jeg funnet på veien, plukket opp og gjort til mitt eget. Som en annen Espen Askeladd.

«Min intensjon er å gjøre alt», skrev Susan Sontag, 16 år gammel. Senere, langt senere: «Se på alt dette stoffet jeg har i hodet mitt: raketter og venetianske kirker, David Bowie og Diderot, nuoc man og Big Macs, solbriller og orgasmer».*

Alt det vi ser; lagvis legger det seg på plass i oss, som årringer. Ansikter og fjernsynsdokumentarer, landskaper og skyformasjoner. Å se er å bli til. Å leve er å la seg utvide; å ta verden opp i seg.

Hvordan går det? spør vi hverandre når vi har vært borte fra hverandre en stund.

Men det vi egentlig vil vite er:

Hvem er du?

Hva har du sett? Hva har beveget deg og berørt deg? På hvilke måter er du en annen nå, enn da jeg møtte deg sist?

Alt flyter.  Vi er mennesker, oppdagere, vi utvides. Står aldri stille.

Det er mye jeg ikke aner, men dette vet jeg:

Jeg er ikke den samme når jeg legger meg i kveld som når jeg stod opp i dag tidlig.

Dagen har formet meg.

*Sitatene fra Susan Sontag er hentet fra en  bokanmeldelse i D2, 27.mai 2011, skrevet av Kåre Bulie. 

 

alle tings begynnelse

tumblr_mc9gzafoxD1rjxvt8o1_1280.jpg

Poeten Rilke sier; Å påbegynne noe er en umåtelig tung handling. Jeg er ikke i stand til å begynne. Jeg hopper simpelthen over det som skulle ha vært begynnelsen.

Den følelsen kjenner alle som har prøvd å skape noe. Det blanke arket, det hvite lerretet, den uskrevne melodien. Den klaustrofobiske følelsen av å være full av noe som vil ut – uten å vite hvor man skal starte hen.

Da jeg kjøpte min første sorte Moleskin notatbok, var jeg ute av stand til å begynne å skrive i den. Sidene var så tykke og hvite og tomme, og jeg ble dårlig bare av tanken på å skitne dem til med ordene mine. I ukesvis lå boka og ventet på meg, uten at jeg rørte den, helt til jeg plutselig en dag fant ut at jeg ikke trengte å begynne på den først siden. Det fikk noe til å løsne. Jeg ga boka navnet ”ALT”, for å gi meg selv lov til å skrive hva som helst (hvis alt er lov, kan man ikke gjøre noe feil), og hver gang jeg kjente ordene komme, åpnet jeg bare boka på en tilfeldig side og begynte å skrive. Ved å begynne midt i, istedenfor forfra, forsvant noe av frykten for det blanke arket. Banalt, men effektivt: å lure seg selv i gang ved å hoppe over side én.

Arbeidet kan først begynne når frykten for å ikke få noe gjort endelig overtrumfer frykten for å gjøre noe dårlig”, sier Alain de Botton.

Do something. Do something. Do something, skriver Susan Sontag til seg selv i en av dagbøkene sine.

Oppgaven vår er ikke å skrive den perfekte teksten eller male det perfekte bildet eller komponere den perfekte melodien. Oppgaven vår er å starte. Do something. Å gjøre det vi må gjøre for å riste ut av oss den første bokstaven, det første penselstrøket, den første tonen. Og dermed skape en bitteliten åpning, så alt det vi bærer rundt på kan begynne å piple frem.

 

 

om nærvær

(intervjuet av Nadja Pass til dette Nærværsprosjektet)

Kære Hanne Hvattum

Inspireret af Tor Nørretranders’ nye bog Vær Nær stiller jeg for tiden alle mulige interessante mennesker de samme tre spørgsmål om nærvær. Vi to mødtes en gang, da du skulle interviewe mig til et norsk magasin om Borgerlyst, Collaborative Consumption og alt dét, Tor og Søren Hermansen kalder “Fælledskaber”. Og allerede dengang slog det mig, hvor nærværende en interviewer, du var – og siden har vi haft nogle meget intense walk&talks, hvor jeg virkelig har sat pris på netop dit nærvær. Så derfor spørger jeg dig nu:

Hvad betyder nærvær for dig?

Hanne Hvattum: “Nærvær handler om å gi slipp på alle mine forestillinger om hvordan noe er eller burde være – og tørre å være fullstendig tilstede med det som finnes i nået. Uansett hvordan det føles. Det handler om å lytte, ikke bare med ørene, men med hele mitt vesen. Det handler om å åpne meg for det pulserende livet som hele tiden er til stede – og om å gjøre meg tilgjengelig for kreativiteten, spontaniteten og mulighetene som finnes akkurat her, akkurat nå.”

Hvad er den største udfordring for nærværet anno 2013?

Hanne Hvattum: “På et tidspunkt gikk det opp for meg at jeg helt automatisk sjekket facebook på telefonen hver gang jeg ventet på grønt lys på sykkelturen igjennom byen, og da innså jeg at jeg hadde en og annen vane som skulle endres hvis jeg mente alvor med at jeg gjerne ville være mer nærværende. Slutt med å ta mobilen opp av lomma mens jeg sykler. Slutt med å sende SMS-er mens jeg trener. Slutt med å sjekke mail mens jeg spiser mens jeg snakker i telefonen mens jeg støvsuger.
Teknologien gjør oss i stand til å multitaske – men multitasking og nærvær henger ikke sammen. Det betyr ikke at teknologien per definisjon står i veien for nærværet – den åpner jo også opp for nye og fantastiske måter å være nærværende på – men vi har selv ansvar for at vi ikke bruker teknologien til å flykte fra øyeblikket. Jeg øver meg konstant i å sykle når jeg sykler, lese når jeg leser og spise når jeg spiser. Én ting av gangen er det nye sort.”

Hvilken forandring ville kunne skabe mere nærvær i din hverdag?

Hanne Hvattum: “Man kan sikkert finne alle mulige teknikker og metoder og apps og strategier som kan gjøre det lettere å huske å være nærværende, men jeg tror ikke på hurtige løsninger når det kommer til nærvær. Det handler ikke om å bli litt mindre stresset eller få litt mer kvalitetstid med kjæresten eller om å bruke ti minutter på å spise en rosin. Jeg tror at det å være nærværende er langt mere dybdegående, langt mer utfordrende og langt mere radikalt enn som så.
Det handler om å øve seg. Hver dag. Hele tiden. Trene opp evnen til å oppdage at man i tankene befinner seg i fortiden eller i fremtiden – og så finne veien tilbake til øyeblikket ved å koble seg på nået gjennom sansene. Det er beinhardt arbeid – man skal hele tiden være oppmerksom på hvor tankene er hen, og hente seg inn igjen når man glir ut av øyeblikket, og det er til tider vanvittig frustrerende å oppleve hvor dårlig man er til å være tilstede. Men øvelse gjør mester. Og belønningen kommer i små glimt, som når man plutselig en dag innser at man er fullkomment tilstede i solnedgangen over Dronning Louises bro.”