HUD & STEIN

 
IMG_7101.jpg

Så lenge jeg har levd har det aldri vært mindre vann i bekken.

Der hvor vannet pleier å strømme, ligger tørre steinrygger nå blottlagt i sola, og vi går med bare føtter på det nakne berget, hopper fra stein til stein, hele veien fra toppen av bekken og ned til hytta. I starten er det uvant og vanskelig å holde balansen, men snart er det som om kroppen husker, som om føttene gjenfinner en slags glemt kunnskap og tærne begynner å krumme seg rundt steinene på den helt riktige måten. Vi beveger oss hurtigere, lettere, er mennesker fra en slekt av mennesker som har gått barbeint i fjellet i tusenvis av år.

I flere dager leter jeg etter et ord som kan beskrive følelsen jeg får når jeg kjenner de glatte steinene mot fotsålene. Og når jeg først finner det, virker det så opplagt. Det jeg føler er samhørighet. Som om huden og steinen kjenner hverandre, og alltid har gjort det.

Jeg tenker hele tiden på ordet kraft. Hva er det som styrker meg og får meg til å merke livskraften, skaperkraften? Og hva er det som får følelsen av kraft til å forsvinne? Jo mer jeg er i naturen, jo tydeligere blir det for meg at det er her jeg føler meg mest kraftfull. Når jeg svømmer i en mørk innsjø. Når jeg synger under åpen himmel, dypt nede fra magen. Når jeg sitter på en stein og merker vinden fare tvers igjennom meg. Naturen vekker meg. Gjør meg villere og ærligere. Med føttene i bekken husker jeg hvem jeg er.

Det er midnatt, og ferien er snart slutt.

Vi står ytterst på en badebro og det er helt mørkt og det er helt stille.

Rundt oss flyter vannet, fløyelsmykt og dunkelt, og over oss henger himmelen, full av stjerner, og like mørkeblå som havet. Det er som om vi står inne i en kuppel, inne i en veldig katedral med mørkeblått gulv og mørkeblå vegger og mørkeblått tak. Og alt er så rolig og alt er så mykt, ikke et vindpust. Stillheten strekker seg i alle retninger og månen stiger opp over åskammen, en brennende oransje kule mot alt det mørke blå.

Vannet er like varmt som lufta.

Vi bader nakne i mørket, det er som å svømme i silke.Og alt det blå flyter inn i meg, inn gjennom øynene og inn gjennom huden, legger seg i mitt indre som en myk og beskyttende kappe. Livet er hellig og livet er her, i hver vanndråpe, i hver flik av fyldig himmel.

Denne sommeren har endret meg.

Jeg merker summen av alt jeg har opplevd boble og simre inne i. Granittens sorte og svakt rosa striper, vannets mykhet, lyden av elgen vi hørte svømme i skumringen, skogens stillhet og furutrærnes krokryggede rankhet. 

Jeg er ikke den samme som før vi dro.

Jeg er full av skog og sjø, fjell og fjord, stein og hav og himmel.

Jeg er nærmere naturen, den ytre og den indre.

Nærmere den kraften som bor i meg, den som synger i oss alle.

 
 
 

det jeg vet

 

det er så mye jeg ikke vet.

men jeg vet at det gir mening å sitte under et eiketre og se sollyset splintres av tusen lysegrønne blader.

jeg vet at det gir mening å dyppe ansiktet i en klase med nyutsprunget hylleblomst og fylle lungene med sommer.

jeg vet at det gir mening å merke barnets søvntunge kropp mot min, mens jeg bærer henne fra bilen og inn i huset, etter en sen kveldstur til stranda; hodet hennes i halsgropa mi, de tynne armene hennes rundt nakken min, hjertet hennes inn mot mitt.

jeg har brukt så mange år på å prøve å forstå hva arbeidet mitt er og hva jeg burde bruke tida mi her på jorda til. og jeg er landet i dette: jobben min er, dypest sett, bare å holde meg åpen. jobben min er å være tilgjengelig for livet; å være tilstede i hver bevegelse, så godt jeg kan. å la meg berøre av alt det jeg kommer i berøring med.

når hjertet er lukket, merker jeg ingenting. når hjertet er åpent, merker jeg alt. og da føler jeg meg så levende.

jeg åpner meg ved å danse. jeg åpner meg ved å synge. jeg åpner meg ved å skrive, male, meditere, lese, gråte, le. jeg åpner meg ved å sette meg selv i bevegelse. lage sirkler med hoftene, hendene, hodet, la innestengte lyder bevege seg dypt nede fra kroppen og ut i verden. ved å strekke og tøye, gå en tur i skogen, sitte helt stille og la tankene stilne.

så jeg igjen kan høre mitt eget hjerte banke.

mens jeg skriver dette sitter jeg på trammen med føttene i et fat med varmt vann og hvite syriner.  

mens jeg skriver dette merker jeg de nåletynne beina til en bladlus kile meg på armen.

mens jeg skriver dette hører jeg fuglene synge i epletreet - og månen henger over meg som en gylden kule.

det er så mye jeg ikke aner noe om, men dette vet jeg: livet åpner seg for meg når jeg åpner meg for livet.

og kanskje er det alt jeg trenger å vite.

 

forglemmegei

 

forglemmegei i veikanten. det sovende barnet. lyset i mai.

jeg kan ikke holde dem fast.

livet folder seg ut som livet vil; allting vokser og endrer seg; det blomstrer og visner og blomstrer igjen; sommer blir til høst og lys blir til skygge. og barnet blir litt større for hver dag som går; lærer hele tiden nye ting, kan plutselig sykle, lener seg lenger og lenger ut i verden. en dag vil hun ikke lenger sove her, med den spinkle ryggen vendt mot meg, men i sin helt egen seng, i et helt annet hus, kanskje i en helt annen by.

jeg lurer av og til på om jeg fotograferer for å gripe det som ikke kan gripes. om jeg tar bilder fordi jeg vil beholde det som ikke kan holdes fast, fordi jeg ikke makter å gi slipp. kanskje er det sånn. men det handler om noe annet også. fotografiet lærer meg å se. fotografiet lærer meg å merke. og jo mer jeg ser og jo mer jeg merker, jo høyere elsker jeg livet.

jeg fotograferer det som rører meg. det som får tiden til å stoppe opp. det som får meg til å huske hvor forgjengelig og hvor forunderlig det hele er. det som får brystet til å sprenges av både kjærlighet og melankoli, samtidig.

forglemmegei. barnet. lyset.

jeg kan ikke holde dem fast.

men jeg kan se dem og merke dem og elske dem, med alt hva jeg har og alt hva jeg er, så lenge jeg kan. 

det er derfor jeg fotograferer. 

 
 

og mens alt springer ut utenfor er det noe som springer ut inne i også; det er noe som brister og åpner seg; det er noe som krakelerer og går i stykker, så noe annet kan komme til syne; noe mer sant, noe mer nakent, noe mer ekte; noe som har vært gjemt dypt inne i, men som nå, i lyset fra den bleke sola, arbeider seg opp mot overflaten, trenger igjennom all frykt og all motstand og strekker seg mot lyset. 

 
 
IMG_4487.jpg

 

morgenlys. og bløtt regn på taket.

den trommende lyden beroliger sinnet, skyller tankene vekk, hjelper meg tilbake til øyeblikket.

de siste dagene har jeg viklet meg inn i tanketrådene. jeg har hatt en følelse av å ha det travelt, at det var noe jeg skulle rekke, at det var noe jeg skulle oppnå (eller burde ha oppnåd for lengst). jeg har følt at det var en feil et eller annet sted, en feil med meg, og at det var min oppgave å fikse den, så fort som mulig. jeg har følt meg anspent. stressa. hele tiden på vei ut i fremtiden, opptatt av hvordan livet mitt burde se ut og hvordan jeg kan komme meg dit.

men nå er det noe som letter. det stille regnet får noe til å løsne i meg og henter meg hjem. jeg trekker pusten dypere og kjenner at det blir mer plass inne i meg. sansene åpner seg. jeg merker dynas tyngde over meg, madrassens mykhet mot kroppen, det sovende barnets varme arm mot min, det milde morgenlyset som finner veien inn i rommet. jeg åpner meg igjen, sakte. slapper mer og mer av. gir slipp på den intense tankevirksomheten og flytter oppmerksomheten ned i kroppen. fyller meg selv med luft – og slipper.  og langsomt løsner flokene, jeg blir litt mer rolig for hvert åndedrag. husker at det ikke er noe jeg skal løse eller fikse eller regne ut eller få til å skje; at det eneste jeg trenger å gjøre er å hengi meg til det som er, fra øyeblikk til øyeblikk.

jeg går ut i kjøkkenet. vasker opp koppene fra i går. merker det varme vannet mot hendene, merker det kalde gulvet mot føttene. kikker ut igjennom regndråpene på vinduet og ser at de første lyserøde blomstene på kirsebærtreet har sprunget ut. kjenner en ubeskrivelig glede sprenge seg vei fra brystkassa og ut i hele kroppen.

”jo mer man på den måde nyder væren, jo mere svarer væren igjen med at flyde ind i det, man gør” leser jeg senere på dagen, i Margit Madhurima Rigtrups bok Det Intelligente Hjerte. jeg tegner en ring rundt setningen med blyant. jeg vil huske den.

jeg kjenner at den er sann. 

 
 
IMG_6135.jpg

det skjer innimellom, alltid ut av det blå; et streif av noe guddommelig, midt i det aller mest hverdagslige. da husker jeg at livet ikke skjer et annet sted eller på et annet tidspunkt. det er tilstede med sin fulle kraft, her & nå, på en helt alminnelig dag, i et helt alminnelig kjøkken

 
 
IMG_0090.jpg

jeg blir aldri lei av å fotografere hagen. den endrer seg hele tiden, hver gang jeg trer ut i den møter jeg noe nytt. noe har visnet og noe annet har begynt å blomstre, noe har strukket seg til værs og noe har falt sammen, noe har åpnet seg, noe har lukket seg. det er alltid noe nytt å få øye på, en følelse av å tre inn i en uoppdaget verden.

i dag ramler regndråpene bløtt mot alle tings overflate; lander på kronblader og stengler og knopper og blir liggende som en by av glitrende glasskupler. regnet får alt til å folde seg enda litt mer ut, åpne seg enda en millimeter, og gjør hagen så frodig at det nesten gjør vondt, men mest godt, som om hjertet er ved å sprenges av all denne åpenheten, av alt dette sildrende vannet.

det regner aldri mykere enn i juni.

jeg legger meg i det våte gresset, naken under himmelen, armene ut til siden, ansiktet opp. så dekkes jeg også av dråper, det beste er når de treffer midt i panna. himmelen er tettvevd grå og jeg ser en stor, sort fugl seile avgårde på luftstrømmene der oppe. tenker på hvor mange verdener som finnes i verden, hvor mange skapninger jeg deler dette underlige livet med, hvor mange vinkler det hele kan oppleves fra. tenker på alle gresstråene som bærer meg i dette øyeblikket. prøver å telle antall vanndråper på en mørkerød peon, men gir opp, det er for mange.

når regnet stopper kommer sola frem, og blåmeisungene flyr ut i det gyldne kveldslyset for å finne bladlus og meitemark. de piper og flakser med vingene, hviler seg av og til i rosebusken, hvor de første blomstene så vidt er kommet til syne. det er kanskje deres aller første flytur? sneglene kryper også frem fra skjulestedene sine, menneskebarna plukker dem opp og beundrer sneglehusenes farger, hopper i alle vannpytter, og er minst like ivrige som blåmeisungene.

verden er aldri så full av liv som etter at det har regnet i juni. alt åpner seg på vidt gap. alt kravler frem og folder seg ut og strekker seg mot himmelen. det lukter av fuktig jord og syriner. og det hender at lyset faller på en sånn måte at alt begynner å skinne. milliarder av dråper fanger lyset fra kveldssola og kaster det tilbake på verden, og på meg, her jeg står i vinduet og ser ut på den hagen jeg alltid ser ut på, men som jeg akkurat nå, i akkurat dette lyset, ser for første gang.

 
 
IMG_8398 copy.jpg

jeg kan ikke få nok, vil sluke alt, holde det fast, ta alt helt inn over meg, sikre meg at det lagrer seg et sted dypt inne i meg og aldri blir borte.

den rødbrune jorda. fuglesangen. blomstenes syrliggule og lyserosa kronblader, fjellets rundhet, furutrærnes rankhet. stiene som snor seg gjennom landskapet. og havet der fremme. 

cecilias hus. de vevede teppene og putene, den marokkanske håndvasken, speilene, hyllene fulle av bøker om ayurveda, japansk kokekunst, middelhavshager og fotografi. jeg blar i dem om kvelden, når barnet sover, og finner setninger som åpner nye rom i meg, deler av meg selv jeg hadde glemt, ukjente byer som kaller på meg, bilder som får meg til å huske hvordan jeg vil fotografere. 

den særlige tilstanden som oppstår når klokka ikke betyr noe og dagen får folde seg ut i sitt eget tempo. vi skal ingenting, og rekker alt. og allikevel oppstår det mønstre. hver morgen: vannmelon, egg, avocado og hvitt brød. hver kveld: sort te med melk og honning. menneskets trang til å skape ritualer, gjentagelse, noe velkjent midt i alt det fremmede. 

strendene er fulle av runde, hvite steiner. bølgene skyller opp over steinene, og hver gang vannet trekker seg tilbake ruller steinene mot hverandre og skaper en knitrende lyd. det er som en slags rislen, bare høyere, mer metallisk. som om noe krakelerer. det får noe i meg til å gå i oppløsning, som om alt det i meg som har størknet sprekker opp og glir vekk, skylles ut i havet, i takt med bølgene. 

vi kjører helt ut til kanten av landskapet, parkerer ved et fyrtårn og ser landet forsvinne i vannet. innbiller meg at jeg kan se så langt at jeg kan se jorda bue. husker plutselig at vi bor på en planet. 

å reise er å løfte blikket. å få øye på at verden kan ses fra tusen vinkler.

i vinduskarmen ligger en hvit konkylie.

barnet løfter den mot øret og lytter etter havet.

 
 
_MG_0057.jpg

huset ligger midt i lyngen. med havet på den ene siden og furuskogen på den andre. i ti dager skal vi bo her, og jeg føler meg hjemme med det samme. her; blant havtornbusker og maurtuer; med jord under neglene og saltvann på kroppen, husker jeg hvem jeg er.

jeg går med bare føtter gjennom gresset for å hente krydderurter i kjøkkenhagen. Jeg setter en gammel stol ut i lyngen bak huset, og skriver dagbok der, med himmel på alle kanter. jeg går igjennom landskapet i høye gummistøvler, med barnet på magen, og kjenner at bakken bærer meg. sånn henger tingene sammen; jeg vugger barnet og jorden vugger meg.

nettene her er mørkere enn vi kjenner dem. her er ingen gatelys, ingen blinkende reklamer, ingen glimt fra blå TV-skjermer. mørket bedøver oss og får oss til å sove bedre enn vi pleier. selv barnet sover lengre og dypere. når det våkner fra en drøm og vil ha melk, har blesten jagd skyene vekk, og himmelen svømmer i stjerner. da våkner hjertet også. det buldrer og romsterer, synger; først stille, så kraftigere; alt dette er deg.

vinden river tankene løs fra gamle mønstre.

regnet skyller alt det overflødige vekk. 

havet utenfor får havet inne i til å bruse.

her, i det hvitkalkede huset midt i lyngen, blir alt enkelt. vi har alt vi trenger: tak over hodet, frisk mat og rent vann, nok søvn, uberørt natur, menneskelig fellesskap og tid til å lese, tenke, skrive. byens grunntone: noe mangler; det finnes huller i oss som vi må fylle med stadig nye ting. naturens grunntone: alt er som det skal være. å løsrive seg fra byen, om enn bare for et øyeblikk, er å huske at et menneske er mer enn en forbruker. å løsrive seg fra byen, om enn bare i ti dager, er å huske dette; naturens krefter bor i oss, alt er mystisk og gåtefullt.

og allikevel reiser vi tilbake. til brosteinsgater og betong, til biografer og butikker og biblioteker. tilbake til menneskenefor dem kan vi ikke leve uten. å savne landet når man er i byen. å savne byen når man er på landet.  splittelsen er så fundamental at vi nesten har blitt vant til den; å elske stillheten i naturen, men også menneskevrimmelens støy.

om natten drømmer jeg om en by som sprenger byens grenser.

en by som tar himmelen og havet opp i seg, som bærer gresset og trærnes farger. en by vi kan gå med bare tær i og se stjernehimmelen i. en by som trekker pusten langsomt; en by som har plass til det storslagne i oss; som lar oss vokse vilt.

på et skilt utenfor en café på Holmbladsgate har noen skrevet dette:

et samfund kan være så stenet/at alt er en eneste blok/og indbyggermassen så benet/at livet er gået i chok/og hjertet er helt i skygge/og hjertet er næsten hørt op/til nogen begynder at bygge/en by der er blød som en krop

det er Inger Christensen som har sagt det.

nå hvisker jeg det, her.

mens rytmen fra vesterhavet løper som et blått ekko i blodet.