_MG_0057.jpg

huset ligger midt i lyngen. med havet på den ene siden og furuskogen på den andre. i ti dager skal vi bo her, og jeg føler meg hjemme med det samme. her; blant havtornbusker og maurtuer; med jord under neglene og saltvann på kroppen, husker jeg hvem jeg er.

jeg går med bare føtter gjennom gresset for å hente krydderurter i kjøkkenhagen. Jeg setter en gammel stol ut i lyngen bak huset, og skriver dagbok der, med himmel på alle kanter. jeg går igjennom landskapet i høye gummistøvler, med barnet på magen, og kjenner at bakken bærer meg. sånn henger tingene sammen; jeg vugger barnet og jorden vugger meg.

nettene her er mørkere enn vi kjenner dem. her er ingen gatelys, ingen blinkende reklamer, ingen glimt fra blå TV-skjermer. mørket bedøver oss og får oss til å sove bedre enn vi pleier. selv barnet sover lengre og dypere. når det våkner fra en drøm og vil ha melk, har blesten jagd skyene vekk, og himmelen svømmer i stjerner. da våkner hjertet også. det buldrer og romsterer, synger; først stille, så kraftigere; alt dette er deg.

vinden river tankene løs fra gamle mønstre.

regnet skyller alt det overflødige vekk. 

havet utenfor får havet inne i til å bruse.

her, i det hvitkalkede huset midt i lyngen, blir alt enkelt. vi har alt vi trenger: tak over hodet, frisk mat og rent vann, nok søvn, uberørt natur, menneskelig fellesskap og tid til å lese, tenke, skrive. byens grunntone: noe mangler; det finnes huller i oss som vi må fylle med stadig nye ting. naturens grunntone: alt er som det skal være. å løsrive seg fra byen, om enn bare for et øyeblikk, er å huske at et menneske er mer enn en forbruker. å løsrive seg fra byen, om enn bare i ti dager, er å huske dette; naturens krefter bor i oss, alt er mystisk og gåtefullt.

og allikevel reiser vi tilbake. til brosteinsgater og betong, til biografer og butikker og biblioteker. tilbake til menneskenefor dem kan vi ikke leve uten. å savne landet når man er i byen. å savne byen når man er på landet.  splittelsen er så fundamental at vi nesten har blitt vant til den; å elske stillheten i naturen, men også menneskevrimmelens støy.

om natten drømmer jeg om en by som sprenger byens grenser.

en by som tar himmelen og havet opp i seg, som bærer gresset og trærnes farger. en by vi kan gå med bare tær i og se stjernehimmelen i. en by som trekker pusten langsomt; en by som har plass til det storslagne i oss; som lar oss vokse vilt.

på et skilt utenfor en café på Holmbladsgate har noen skrevet dette:

et samfund kan være så stenet/at alt er en eneste blok/og indbyggermassen så benet/at livet er gået i chok/og hjertet er helt i skygge/og hjertet er næsten hørt op/til nogen begynder at bygge/en by der er blød som en krop

det er Inger Christensen som har sagt det.

nå hvisker jeg det, her.

mens rytmen fra vesterhavet løper som et blått ekko i blodet.