Gud er her

 
IMG_5280.jpg

”Gud er her. Jeg ser hvordan lyset strømmer inn gjennom vinduet og får alt til å funkle og skinne. Den utsprungne rosa tulipanen i det lyserøde glasset på pianoet. Støvet som virvler i lufta. Alt er så levende. Alt er så enkelt. Jeg er her for å oppleve alt dette. Jeg er her for å merke Gud i alle ting. Jeg er her for å merke livet”

Disse setningene står på den første siden i den dagboka jeg startet året med. Når jeg leser ordene nå sendes jeg straks tilbake til den tilstanden jeg var i når jeg skrev dem. Følelsen av at alt med et blir stille, tankene faller til ro – og jeg ser. Jeg ser alt omkring meg med et klarere blikk. Jeg ser hvor vakkert og gåtefullt livet er. Jeg ser hva som er viktig – og hva som ikke er det.

Det er så underlig for meg å åpne meg for Gud. Plutselig faller alt på plass, plutselig blir alt så enkelt, når bare jeg våger å ta dette ordet i min munn. Jeg har lenge visst at jeg er i verden for å skape forbindelse. Til meg selv. Til andre. Til kreativiteten som bor i oss. Til naturen som omgir oss – og som vi er en del av. Men det har tatt meg tid å skjønne – og å tørre å si høyt – at jeg dypest sett er her for å oppleve forbindelse til selve livskraften. Til det mysterium som gjennomstrømmer alt og alle. Jeg er her for å forbinde meg med denne kraften, som ligger på bunnen av alle ting; den strømmen som løper i dypet, evig og uransakelig, og forbinder alt som lever. Det er dét som er Gud for meg.

For en stund siden gikk jeg igjennom dagbøkene mine fra de ti siste årene, og i en av de første hadde jeg over flere sider skrevet disse ordene: ”make me feel real, make me feel real, make me feel real”. Hundrevis av ganger hadde jeg skrevet det, som et mantra, og jeg vil aldri glemme følelsen som ordene utsprang fra. Jeg hadde mistet et menneske jeg elsket. Jeg hadde møtt døden. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det. Jeg turte ikke å åpne meg fullt ut for sorgen og smerten, den var for overveldende, og derfor følte jeg meg nummen. Livet kjentes uvirkelig og uvedkommende. Jeg følte meg frakoblet, som om jeg hadde mistet forbindelsen til alt.

Men sakte, sakte var det noe som åpnet seg i meg. Først ved å skrive meg inn mot de vanskelige følelsene, langsomt og vaklende. Senere ved å danse, bevege meg, synge, rope - åpne kroppen for gråten og vreden, men også for takknemligheten og kjærligheten. Jo mer jeg åpnet for de vonde følelsene, jo mer kom jeg i kontakt med de gode. Snart følte jeg meg ikke lenger avskåret fra livets strøm, men svømmende midt ute i den, mer levende enn noen gang.

Jeg tror på at alle mennesker, innerst inne, lengter etter Gud (eller hva vi nå hver især velger å kalle den kraften som strømmer igjennom alt som lever). Jeg tror på at vi alle har en lengsel etter å føle oss forbundne. Føle oss hjemme. Føle at vi hører til, på den aller dypeste måten. Og jeg tror på at veien til denne samhørigheten skjer igjennom kroppen. Jo dypere ned i kroppen vi beveger oss, jo tettere på Gud kommer vi. På veien møter vi sorg og sinne og frykt og tvil og usikkerhet – alt det vi på forskjellige tidspunkter i livet har fortrengt og skubbet bort, fordi det var for vanskelig å føle, der og da. Men jo dypere vi puster, jo mer vil vi forløse. Og jo mer vil vi åpne oss. Og jo mer vil vi kjenne at livet strømmer igjennom oss, bærer oss og løfter oss.

Og at vi aldri, egentlig, har vært alene.