IMG_4487.jpg

 

morgenlys. og bløtt regn på taket.

den trommende lyden beroliger sinnet, skyller tankene vekk, hjelper meg tilbake til øyeblikket.

de siste dagene har jeg viklet meg inn i tanketrådene. jeg har hatt en følelse av å ha det travelt, at det var noe jeg skulle rekke, at det var noe jeg skulle oppnå (eller burde ha oppnåd for lengst). jeg har følt at det var en feil et eller annet sted, en feil med meg, og at det var min oppgave å fikse den, så fort som mulig. jeg har følt meg anspent. stressa. hele tiden på vei ut i fremtiden, opptatt av hvordan livet mitt burde se ut og hvordan jeg kan komme meg dit.

men nå er det noe som letter. det stille regnet får noe til å løsne i meg og henter meg hjem. jeg trekker pusten dypere og kjenner at det blir mer plass inne i meg. sansene åpner seg. jeg merker dynas tyngde over meg, madrassens mykhet mot kroppen, det sovende barnets varme arm mot min, det milde morgenlyset som finner veien inn i rommet. jeg åpner meg igjen, sakte. slapper mer og mer av. gir slipp på den intense tankevirksomheten og flytter oppmerksomheten ned i kroppen. fyller meg selv med luft – og slipper.  og langsomt løsner flokene, jeg blir litt mer rolig for hvert åndedrag. husker at det ikke er noe jeg skal løse eller fikse eller regne ut eller få til å skje; at det eneste jeg trenger å gjøre er å hengi meg til det som er, fra øyeblikk til øyeblikk.

jeg går ut i kjøkkenet. vasker opp koppene fra i går. merker det varme vannet mot hendene, merker det kalde gulvet mot føttene. kikker ut igjennom regndråpene på vinduet og ser at de første lyserøde blomstene på kirsebærtreet har sprunget ut. kjenner en ubeskrivelig glede sprenge seg vei fra brystkassa og ut i hele kroppen.

”jo mer man på den måde nyder væren, jo mere svarer væren igjen med at flyde ind i det, man gør” leser jeg senere på dagen, i Margit Madhurima Rigtrups bok Det Intelligente Hjerte. jeg tegner en ring rundt setningen med blyant. jeg vil huske den.

jeg kjenner at den er sann.