det jeg vet

 

det er så mye jeg ikke vet.

men jeg vet at det gir mening å sitte under et eiketre og se sollyset splintres av tusen lysegrønne blader.

jeg vet at det gir mening å dyppe ansiktet i en klase med nyutsprunget hylleblomst og fylle lungene med sommer.

jeg vet at det gir mening å merke barnets søvntunge kropp mot min, mens jeg bærer henne fra bilen og inn i huset, etter en sen kveldstur til stranda; hodet hennes i halsgropa mi, de tynne armene hennes rundt nakken min, hjertet hennes inn mot mitt.

jeg har brukt så mange år på å prøve å forstå hva arbeidet mitt er og hva jeg burde bruke tida mi her på jorda til. og jeg er landet i dette: jobben min er, dypest sett, bare å holde meg åpen. jobben min er å være tilgjengelig for livet; å være tilstede i hver bevegelse, så godt jeg kan. å la meg berøre av alt det jeg kommer i berøring med.

når hjertet er lukket, merker jeg ingenting. når hjertet er åpent, merker jeg alt. og da føler jeg meg så levende.

jeg åpner meg ved å danse. jeg åpner meg ved å synge. jeg åpner meg ved å skrive, male, meditere, lese, gråte, le. jeg åpner meg ved å sette meg selv i bevegelse. lage sirkler med hoftene, hendene, hodet, la innestengte lyder bevege seg dypt nede fra kroppen og ut i verden. ved å strekke og tøye, gå en tur i skogen, sitte helt stille og la tankene stilne.

så jeg igjen kan høre mitt eget hjerte banke.

mens jeg skriver dette sitter jeg på trammen med føttene i et fat med varmt vann og hvite syriner.  

mens jeg skriver dette merker jeg de nåletynne beina til en bladlus kile meg på armen.

mens jeg skriver dette hører jeg fuglene synge i epletreet - og månen henger over meg som en gylden kule.

det er så mye jeg ikke aner noe om, men dette vet jeg: livet åpner seg for meg når jeg åpner meg for livet.

og kanskje er det alt jeg trenger å vite.