forglemmegei

 

forglemmegei i veikanten. det sovende barnet. lyset i mai.

jeg kan ikke holde dem fast.

livet folder seg ut som livet vil; allting vokser og endrer seg; det blomstrer og visner og blomstrer igjen; sommer blir til høst og lys blir til skygge. og barnet blir litt større for hver dag som går; lærer hele tiden nye ting, kan plutselig sykle, lener seg lenger og lenger ut i verden. en dag vil hun ikke lenger sove her, med den spinkle ryggen vendt mot meg, men i sin helt egen seng, i et helt annet hus, kanskje i en helt annen by.

jeg lurer av og til på om jeg fotograferer for å gripe det som ikke kan gripes. om jeg tar bilder fordi jeg vil beholde det som ikke kan holdes fast, fordi jeg ikke makter å gi slipp. kanskje er det sånn. men det handler om noe annet også. fotografiet lærer meg å se. fotografiet lærer meg å merke. og jo mer jeg ser og jo mer jeg merker, jo høyere elsker jeg livet.

jeg fotograferer det som rører meg. det som får tiden til å stoppe opp. det som får meg til å huske hvor forgjengelig og hvor forunderlig det hele er. det som får brystet til å sprenges av både kjærlighet og melankoli, samtidig.

forglemmegei. barnet. lyset.

jeg kan ikke holde dem fast.

men jeg kan se dem og merke dem og elske dem, med alt hva jeg har og alt hva jeg er, så lenge jeg kan. 

det er derfor jeg fotograferer.