sitte stille en stund

 
IMG_5905.jpg

kan jeg la tingene ta den tiden de tar?

er jeg modig nok til å stoppe opp - lytte - og la livet vise meg vei? eller presser jeg ting til å skje, i frykt for at jeg aldri rekker frem dit jeg skal, hvis ikke jeg skynder meg?

og hvor er det egentlig jeg skal?

og hvorfor?

jeg øver meg i å ha tillitt.

jeg øver meg i å spørre kroppen min hva den trenger - og lytte til den, også når den sier at den trenger hvile; også når den sier at den trenger langsomhet; også når den sier at den trenger å bare sitte på en stein og kikke ut i lufta.

vi lever i en kultur som verdsetter det produktive, det utadvendte, det effektive, det hurtige.

hvem er jeg hvis jeg sitter helt stille?

hvilken verdi har jeg, hvis jeg ikke foretar meg noe som helst?

jeg tror på at alt starter i stillheten.

barnet som vokser i en mørk livmor.

frøet som spirer i jorda.

idéen som fødes i hjertet av vinteren.

og alt det som faller på plass i oss mens vi sover.

kan jeg tillate meg mørketid?

kan jeg tillate meg dager hvor alt går i dvale?

hvor alt ser ut til å stå stille - men i virkeligheten beveger seg, inne i?

høsten er på vei.

dag for dag kryper den litt lenger inn under huden.

trekker meg innover og nedover, får meg til å slippe alt det jeg ikke trenger lenger, så bare essensen står tilbake. ber meg om å velge hva som er viktig og hva som ikke er det, hva som kan vente og hva som ikke kan. dagene blir kortere, energien daler, jeg kan ikke rekke alt.

jeg øver meg i å gi slipp.

ikke gjøre noe bare for å føle meg nyttig, flink, verdig.

gjøre det som teller.

hvile når kroppen ber meg om å hvile.

handle når kroppen ber meg om å handle.

det er så lite som skal til, egentlig.

det er så lett å tro at alt er komplisert, når det i virkeligheten er enkelt:

sitte stille en stund.

lytte.

gå den veien livet peker.

og lytte igjen.