HUD & STEIN

 
IMG_7101.jpg

Så lenge jeg har levd har det aldri vært mindre vann i bekken.

Der hvor vannet pleier å strømme, ligger tørre steinrygger nå blottlagt i sola, og vi går med bare føtter på det nakne berget, hopper fra stein til stein, hele veien fra toppen av bekken og ned til hytta. I starten er det uvant og vanskelig å holde balansen, men snart er det som om kroppen husker, som om føttene gjenfinner en slags glemt kunnskap og tærne begynner å krumme seg rundt steinene på den helt riktige måten. Vi beveger oss hurtigere, lettere, er mennesker fra en slekt av mennesker som har gått barbeint i fjellet i tusenvis av år.

I flere dager leter jeg etter et ord som kan beskrive følelsen jeg får når jeg kjenner de glatte steinene mot fotsålene. Og når jeg først finner det, virker det så opplagt. Det jeg føler er samhørighet. Som om huden og steinen kjenner hverandre, og alltid har gjort det.

Jeg tenker hele tiden på ordet kraft. Hva er det som styrker meg og får meg til å merke livskraften, skaperkraften? Og hva er det som får følelsen av kraft til å forsvinne? Jo mer jeg er i naturen, jo tydeligere blir det for meg at det er her jeg føler meg mest kraftfull. Når jeg svømmer i en mørk innsjø. Når jeg synger under åpen himmel, dypt nede fra magen. Når jeg sitter på en stein og merker vinden fare tvers igjennom meg. Naturen vekker meg. Gjør meg villere og ærligere. Med føttene i bekken husker jeg hvem jeg er.

Det er midnatt, og ferien er snart slutt.

Vi står ytterst på en badebro og det er helt mørkt og det er helt stille.

Rundt oss flyter vannet, fløyelsmykt og dunkelt, og over oss henger himmelen, full av stjerner, og like mørkeblå som havet. Det er som om vi står inne i en kuppel, inne i en veldig katedral med mørkeblått gulv og mørkeblå vegger og mørkeblått tak. Og alt er så rolig og alt er så mykt, ikke et vindpust. Stillheten strekker seg i alle retninger og månen stiger opp over åskammen, en brennende oransje kule mot alt det mørke blå.

Vannet er like varmt som lufta.

Vi bader nakne i mørket, det er som å svømme i silke.Og alt det blå flyter inn i meg, inn gjennom øynene og inn gjennom huden, legger seg i mitt indre som en myk og beskyttende kappe. Livet er hellig og livet er her, i hver vanndråpe, i hver flik av fyldig himmel.

Denne sommeren har endret meg.

Jeg merker summen av alt jeg har opplevd boble og simre inne i. Granittens sorte og svakt rosa striper, vannets mykhet, lyden av elgen vi hørte svømme i skumringen, skogens stillhet og furutrærnes krokryggede rankhet. 

Jeg er ikke den samme som før vi dro.

Jeg er full av skog og sjø, fjell og fjord, stein og hav og himmel.

Jeg er nærmere naturen, den ytre og den indre.

Nærmere den kraften som bor i meg, den som synger i oss alle.