På sykkel gjennom byen, gjennom verden; og det er lyst på den måten det bare er lyst om sommeren, akkurat før det blir mørkt. Jeg sykler gjennom den hemmelige hagen bak Christiansborg, og i det jeg kommer ut på den åpne plassen foran regjeringsbygget får jeg øye på en Securitasvakt i et av de mange vinduene. Nesten alle de andre vinduene er mørklagte, men dette ene rommet er opplyst, og det er her han står, med hvit skjorte og svart slips og kortklipt, lyst hår. Han står urørlig og kikker ut på plassen. Som en gardesoldat. Eller en pappfigur. Jeg sykler forbi, og på ren innskytelse vinker jeg til ham. Og han vinker tilbake. Det er minst femti meter og et lukket vindu mellom oss, og jeg er i fart, men han vinker tilbake! Og det er som om et av disse lagene som nesten alltid er der, mellom meg og verden, forsvinner, og jeg ser alt så klart, jeg ser hvordan alt henger sammen, her, midt i byen, midt i verden, på sykkel, midt i alt dette som normalt bare flagrer forbi uten å feste seg i oss.