“Sproget er det mest intime vi har; i sproget viser vi hvem vi er, selv i pauserne mellem ordene og når vi ikke taler; hvilke ord vi vælger, og hvor vi lægger trykket, afslører mere om os, end vi sikkert er klar over. Sproget er et sammensurium af sammensurier, derfor må man blive digter. Eller alkymist”
En skisse. Jeg vil si noe om alt det vi ikke kan se.
Dette; at alt bærer på noe.
I en bruktbutikk i Næstved finner jeg en kasse med brukte sølvgafler i alle mulige former og fasonger, og jeg klarer ikke å la være med undre meg over hvor alle disse gaflene har vært hen, hvem som har brukt dem til å spise med, hvilke bord de har ligget ved – i hvilke deler av landet – og hvem som har designet dem. Tenk om man på en eller annen måte kunne scanne disse gaflene, og få frem informasjonen om deres reise gjennom verden; hvilke hender som har holdt dem, og hvor mange munner de har mettet. Hvordan de har flyttet seg i tid og rom og endt opp i denne kassa, med alle disse andre gaflene, akkurat her.
Tingene er ikke bare ting.
Alt vi omgir oss med har en historie.
En scene i en kunstfilm fra 60-tallet jeg så en gang; en eldre kvinne sitter i en kurvstol i en hage og strikker på et stort teppe. Hun forklarer hvordan teppet er et bilde på verdens tilstand, fordi hun alltid hører radio mens hun strikker. Humøret hennes påvirkes av nyhetene i radioen, hvilket har innflytelse på hvilke farger hun velger og hvor brede striper hun velger å strikke. Når radioen forteller om krig strikker hun mørke tykke striper. Når hun hører om et land langt borte slår hun det opp i leksikonet og strikker fargene på landets flagg inn i teppet. Hver gang radiostemmen snakker om Kennedy, strikker hun en rød og en blå og en hvit stripe etter hverandre. Slik blir teppet ikke bare et teppe, men også et bilde på verdens gang.
Jeg liker denne historien.
Jeg liker tanken om at alt det vi ser, alt det vi rører ved, alt det vi hører – er større enn vi aner. Ingenting er det det ser ut til å være, bare. Det finnes så mange lag over alt som vi ikke vet noe om.
Har tingene en hukommelse? Bærer de historiene sine i seg, møtene med menneskene, stedene, tiden?
En gang kjente jeg en mann som het Stefan. Han eide en bruktbutikk, og en gang jeg besøkte ham i butikken, fortalte han meg om en teori han hadde utviklet etter mange år i bransjen. Stefan var overbevist at tingene bærer menneskenes avtrykk med seg. At et menneske er i stand til å lade tilsynelatende døde ting med energi. ”En gjenstand kan stå i butikken i uker og måneder uten at noen så mye som rører ved den”, fortalte Stefan. ”Men hvis én kunde en dag løfter tingen opp og kikker på den, kan du være sikker på at resten av kundene som kommer inn den dagen vil være nysgjerrige på akkurat den tingen. Det slår aldri feil”.
Det er til å bli litt svimmel av.
Jeg vil skrive noe om dette. At alt bærer på noe.
Og at verden blir større, langt større, hvis vi tør å åpne oss for litt mer av den informasjonen vi ikke kan bruke de fem opplagte sansene til å ”se”.
jeg har;
dette øyebliket
to tomme hender
og viljen til å vare i en evighet
den som banker hodet mot alle tings overflate
vil en dag våkne opp
med øyne som ser alt
“- Føler du, at du arbejder forskelligt på dine essays og din lyrik?
- Ja, afgjort. Lad os tage digtene først: Hvis jeg ikke er inspireret, hjælper det hverken pr. beslutning at sætte sig hen foran det hvide papir kl.8 om morgen eller at rejse til verdens ende for at få input. Men hvis jeg er inspireret, skal jeg bare gå ned til købmanden efter en halv sød eller overhøre en samtale i bussen for at få gode idéer. Så ligesom der i mit tilfælde kan gå årevis, uden at jeg skriver en linje poesi, kan jeg i inspirerede perioder arbejde så mange timer i træk, det skal være, så længe der er ’lys i lygten’. Mine essays bliver derimod til ved, at jeg sætter mig hen til computeren og skriver mig gennem en arbejdsdag. På dén måde kan jeg hver dag skrive cirka 1 side, som jeg så næste dag læser og retter helt igennem first thing in the morning, før jeg går videre. Jeg skriver ikke først hele essayet igennem som en ufærdig kladde for så at rette til allersidst, for enhver ny formulering er afhængig af, at de foregående, som ledte logisk frem til den, er så præcis som muligt. Eller sagt på en anden måde: Gode formuleringer vokser ud af andre gode formuleringer. Men at jeg, hvad mine essays angår, har en fast arbejdsdag, er ikke ensbetydende med, at jeg til enhver tid bare kan sætte mig ned og skrive sådan en tekst, langtfra. Men her er jeg måske ikke så afhængig af en øjeblikkelig inspiration, derimod skal jeg altid have et stof, som det er vigtigt for mig at få formuleret, ellers bliver det en tom og pinlig og postuleret tekst. Derfor har jeg også af og til sagt ja tak til opgaver, jeg fik stillet udefra, hvis jeg kunne mærke, at jeg i forvejen virkelig havde noget at sige om emnet. Jeg tror, at der er en grund til, at der findes noget, som hedder genrer: At hver genre kan udtrykke noget, de andre ikke kan, og at det derfor heller ikke er tilfældigt at noget stof bliver til digte og andet til essays. Jeg har svært ved at forestille mig f.eks. mit essay ’Seksualhistoriske kolbøtter’ (fraRepremiere i mit indre mørke), der handler om seksualiteten gennem de seneste 50 år, som digt, ligesom jeg ikke kan se – lad os sige digtet ’Tusindhaven’ fra Mit lys brænder som essay. At jeg abonnerer på en sådan genreontologi er vel at mærke ikke det samme som, at jeg mener, at man ikke bør blande genrerne. Men forudsætning for at overskride genregrænserne er jo, at disse grænser findes.”
Du fremkaller fotografiene, men ingenting kommer til syne, skriver Rune Christiansen i et dikt, og du skriver setningen ned i en gul notatbok, fordi den treffer noe i deg, fordi den forklarer skepsisen du har til fotografiet. Bildet flykter fra dybden, det er overfladisk av natur. Det viser ikke sannheten. Det er for hurtig, for lett, for grunnt. Flere år senere, når du rydder i gamle papirer, dukker den gule notatboka opp igjen, og enda en gang slår setningen i mot deg. Men denne gangen vet du at det finnes noe som er mer sant enn disse ordene. Du har selv sett det. At fotografiet, brukt på den riktige måten kan peke på noe som ligger dypere. At det kan få noe til å vise seg. Det overfladiske ligger ikke i bildet, men i blikket, skriver du i den gule boka. Og på neste linje: Husk dét, når du bærer øynene dine rundt.
“Der var det. Like framfor ho. “Det urørte”. Det var nesten ikkje til å tru, og her av alle stader. Etter all den leitinga. Det var berre å strekkja handa frem
”
i dag så jeg vinden danse med et hus
Det finnes øyeblikk der alt samler seg i oss; der alt det i oss som kan se, ser i samme retning; der alt det i oss som kan høre, lytter til den samme tonen; der alt det i oss som rører seg, beveger seg med eksakt samme hastighet, mot eksakt samme sted.
Kristoffer Schau, i forordet til boka “På vegne av venner”.
(takk Coco!)
“I guess I’m interested in serious things. That’s what I’ve always gone to literature for. It’s a relief for me to open a book by an author I love, and suddenly all the noise of life and the smalltalk and the pettiness and the things that are inessential suddenly drop away. You open a book, I don’t know, you open Knut Hamsun’s Hunger or open a book by W.G. Sebald or whoever you love, Thomas Bernhard, and everything that doesn’t matter is gone, in an instant. And you’re in a world where everything matters in the most critical way. I want to live there. To make a life there. And so I guess I try to become a writer”
har begynt å samle på bilder av norske fjell, for å kompensere for at jeg har valgt å bosette meg i verdens flateste land
Fra Kaja Schjerven Mollerins essay “Leve sitt liv – Om Susan Sontag”
“If you do not breathe through writing, if you do not cry through writing, or sing in writing, then don’t write, because our culture has no use for it.
”
På sykkel gjennom byen, gjennom verden; og det er lyst på den måten det bare er lyst om sommeren, akkurat før det blir mørkt. Jeg sykler gjennom den hemmelige hagen bak Christiansborg, og i det jeg kommer ut på den åpne plassen foran regjeringsbygget får jeg øye på en Securitasvakt i et av de mange vinduene. Nesten alle de andre vinduene er mørklagte, men dette ene rommet er opplyst, og det er her han står, med hvit skjorte og svart slips og kortklipt, lyst hår. Han står urørlig og kikker ut på plassen. Som en gardesoldat. Eller en pappfigur. Jeg sykler forbi, og på ren innskytelse vinker jeg til ham. Og han vinker tilbake. Det er minst femti meter og et lukket vindu mellom oss, og jeg er i fart, men han vinker tilbake! Og det er som om et av disse lagene som nesten alltid er der, mellom meg og verden, forsvinner, og jeg ser alt så klart, jeg ser hvordan alt henger sammen, her, midt i byen, midt i verden, på sykkel, midt i alt dette som normalt bare flagrer forbi uten å feste seg i oss.
Det undersøkende, det uferdige, det voksende, det utvidende, det ekspanderende – det som hele tiden utfolder seg.
Jeg er lei av å prøve å navngi alt, kategorisere, putte ting i kasser. Journalist? Fotograf? Skribent? Lærer? Kunstner? Jeg er ingenting av dette! Og samtidig er jeg alt!
Å skape på impuls. Å gå den veien livet leder. Slutte med å prøve å regne ut hva jeg driver med, slutte med å skape konsepter. Bare la ting skje. Gripe fatt i det som er der, mens det er der. Å være våken nok til å fange inn alle nyanser; å la meg falle, å gå i ett med alt.
Henry Millers 11 bud:
COMMANDMENTS
- Work on one thing at a time until finished.
- Start no more new books, add no more new material to “Black Spring.”
- Don’t be nervous. Work calmly, joyously, recklessly on whatever is in hand.
- Work according to Program and not according to mood. Stop at the appointed time!
- When you can’t create you can work.
- Cement a little every day, rather than add new fertilizers.
- Keep human! See people, go places, drink if you feel like it.
- Don’t be a draught-horse! Work with pleasure only.
- Discard the Program when you feel like it—but go back to it next day. Concentrate. Narrow down. Exclude.
- Forget the books you want to write. Think only of the book youare writing.
- Write first and always. Painting, music, friends, cinema, all these come afterwards.
“I want the contingency of life, the unpredictability, the unknownability, the mysteriousness, and these are best captured when the work can bend at will to what it needs: fiction, fantasy, memoir, meditation, confession, reportage. Why do I so strenuously resist generic boundaries? Because when I’m constrained within a form, my mind shuts down, goes on a sit-down strike, saying, This is boring, so I refuse to try very hard. I find it very nearly impossible to read a contemporary novel that presents itself unself-consciously as a novel, since it’s not clear to me how such a book could convey what it feels like to be alive right now. Instead, it must constantly be shifting shape, redefining itself, staying open for business way past closing time. “Don’t mess with Mr. In-Between,”my father would often advise me, but it seems to me that Mr. In-Between is precisely where we all live now.
”
